Homoepati en metode innen alternativ behandling
\t\t\t\t
Homoepati er en metode innen alternativ behandling utviklet av den tyske legen og farmasøyten, Samuel Friedrich Christian Hahnemann (1755–1843).
Homoepatisk behandling bygger på prinsippet om at likt behandler likt. Behandlingen baserer seg på å gi den syke uttynnede preparater som ville gi samme symptomer hos en frisk person, for på denne måten å stimulere immunsystemet til aktivitet.
I følge homeopatien kan man behandle både kroniske og akutte, psykiske og fysiske sykdommer. Det skal kunne brukes til forebyggende arbeide ved å styrke immunapparatet, og skal ved riktig bruk være uten bivirkninger.
Homoepatiens postulat er at medisinske substanser (ofte omtalt som remedier) som hos et friskt individ fremkaller visse symptomer, lindrer og behandler sykdommer hvor samme symptomer er tilstede. Sykdomssymptomer er kroppens egen reaksjon. De er med andre ord tegn på hva organismen selv prøver å gjøre for å få bukt med sykdommen og gjenvinne helse. Ved å gi medisiner som har evne til å skape lignende symptomer i kroppen, blir organismen stimulert til reaksjon mot nettopp disse lidelsene.
Tanken om at likt helbreder likt er langt eldre enn homeopatisk behandling. Den har vært utbredt i forskjellige former både innen plantemedisin, for eksempel signaturlæren, og i folkemedisin. Et eksempel på dette finner vi i ordtaket take a hair of the dog that bit you, som opprinnelig viste til at det skulle hjelpe mot rabies/hundebitt å legge et hår fra den hunden som hadde bitt, i såret. Allerede Shakespeare brukte dette ordtaket i samme overførte betydning som idag, nemlig om å drikke alkohol mot fyllesyke. Både i middelalderen og i tidlig renessanse var det vanlig å basere legebehandling på filosofiske læresetninger.
Dette behandlingsprinsipp står i kontrast til en behandling hvor det gis medikamenter som hos friske individer frembringer ulike symptomer av dem man ønsker å lindre og behandle, – allopati (gr. allo + pathia, ulikt + sykdom). Begrepet allopati brukes blant alternative medisinere mer generelt om konvensjonell medisinsk behandling.
Et eksempel er at man får tårer i øynene av å skjære løk. Det kan minne om enkelte pasienters reaksjon ved allergi eller forkjølelse, og i disse tilfellene bruker homeopaten medisiner laget av ulike typer løk.
Homeopater trekker ofte en sammenligning mellom homeoopati og hyposensibilisering. Her gir man små doser av det pasienten faktisk reagerer på for å bygge opp en større toleranse. Hyposensiblisering er godt forklart immunologisk. I homeopatisk uttynning av pollen er det sannsynligvis ikke ett molekyl igjen av aktivt stoff, mens i oppløsningene som brukes ved hyposensibilisering er det aktive stoffet igjen i sikker påvisbar konsentrasjon selv om konsentrasjonen er liten.
Likhetsloven regnes av homeopater som en universell lov. Den er den samme som man i fysikken kaller resonans og som legges til grunn for at TV, radio og mobiltelefoner kan formidle informasjon. Det er også likhet i språk, ord og begreper som gjør at vi forstår hva andre snakker om. Og de tingene vi er opptatt av er de tingene vi legger merke til. Alt dette er ulike eksempler på hvordan «likhet» er viktig for å skape en reaksjon. Skal man stimulere immunforsvaret til reaksjon må man også bruke noe som kan skape en «lignende» impuls.
Homeopat Kjersti Anonsen kombinerer homeopati med oreakupnktur og fotsoneterapi. Dette brukes samtidig i den timen behandlingen normalt varer.