Hva er Aphonia?

Aphonia er manglende evne til å snakke. En person med denne lidelsen kan ikke vokalisere og må bruke andre kommunikasjonsmidler enn stemmen. Det er en rekke årsaker til at mennesker utvikler afoni, og det er flere behandlingsalternativer. Behandling kan innebære en talepatolog; et øre, nese, og hals kirurg; og andre medisinske fagfolk, som nevrologer.

Når folk snakker, stemmebåndene i halsen vibrerer for å generere talelyder. Personer med afoni har stemmebånd som ikke beveger seg på plass og vibrerer skikkelig. Når de prøver å snakke, ingen lyder kommer ut. Dette er forskjellig fra forhold der folk har grove eller hese stemmer, eller har problemer med å snakke av nevrologiske eller rent psykologiske årsaker.

I en fysisk undersøkelse, en pasient med afoni kan bli bedt om å prøve å snakke, så vel som å hoste. Stemmebåndene vil bli visualisert og pasienten vil bli intervjuet for å lære mer om begynnelsen av aphonia. Traumer i nervene som kontrollerer strupehodet er en vanlig årsak, og det kan også være et resultat av kirurgi, fysisk misbruk, eller svulster. Noen ganger er det en psykologisk komponent, og noen studier har vist at mennesker kan utvikle manglende evne til å snakke som en psykologisk mestringsmekanisme. Andre ganger, stemmebåndene blir midlertidig skadet av røyking, roper, og andre aktiviteter, og de vil komme seg hvis de får hvile.

Behandlinger for afoni kan omfatte hvile for å se om stemmebåndene spontant vil komme seg, sammen med behandling av svulster og knuter på stemmebånd. Hvis skader ble forårsaket av kirurgi eller traumer, ledningene kan til slutt gro, la pasienten snakke igjen. Økter med en talepatolog kan også være nyttig. Patologen kan jobbe med pasienten for å se om det er mulig å gjenopprette noen talekrefter, og for å utvikle halsen og stemmebåndene.

Hvis tilstanden ikke kan løses, en pasient kan bli lært tegnspråk eller utstyrt med andre verktøy for kommunikasjon som en notatblokk. Personer med taleforstyrrelser kan bli veldig dyktige til å bruke andre typer kommunikasjon for å utføre sin daglige virksomhet og samhandle med andre mennesker. Det kan være nyttig å bære kort som forklarer situasjonen slik at i et overfylt miljø eller omgivelser der noen ikke følger nøye med, pasienten kan enkelt gi informasjon om hvorfor han ikke snakker.