The Crash! En blogginnlegg fra en CFS lidende En dag etter en BBQ

Alle som lider av en kronisk sykdom som CFS vil forstå hva jeg mener med "ulykken"! Det er uunngåelig sjel ødelegge, sinn lammende, komplett og fullstendig utmattelse som oppstår etter å ha deltatt i en aktivitet som var for mye i form av energiunderskudd. Ikke ofte jeg omgås på grunn av min sykdom, men nå og da jeg liker å kaste en fest, så jeg kan se noen av mine venner. Det var sommer, så jeg bestemte meg for å være vert for en bbq grill gikk veldig bra, jeg har gjort for mye som vanlig. Jeg hadde bare tenkt å lage noe enkelt, men jeg endte opp med å forberede nok veganske pølser og burgere for alle pluss seitan Kebab, late kyllinglår, late BBQ hadde reker, chiili con carne, potetbåter, cous cous salat, potetsalat og coleslaw ( som selvfølgelig må være hjemmelaget som de er veganer), jakke poteter, crudities og fall og en hjemmelaget vegansk bagatell (som var min favoritt selvfølgelig lol). Jeg våknet opp neste morgen med en forferdelig sår hals fra alle uvant snakker og veldig veldig sliten. Den virkelige krasj gjorde egentlig ikke skje før dagen etter selv da jeg var ekstremt sliten, i smerte og depressed.This neste bit er veldig vanskelig for meg, men jeg ønsker å snakke om det, fordi hvis jeg noen gang får bedre fra dette damm sykdom jeg ønsker å være i stand til å se tilbake og se det i all sin nastiness. Jeg har vært å finne min helse blitt verre i det siste, og hvis jeg gjør ting jeg har blitt vant til å gjøre før jeg har fått syk og utmattet og irritabel og dårlig varmebehandlet. Dette har ledet til noen beklagelige meltdowns som jeg er grundig skamme seg over. Jeg vet jeg kan ikke hjelpe min sykdom, men jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe min oppførsel mer. Jeg har vært å behandle folk som har omsorg for meg dårlig eller hvis jeg ikke blir fryktelig jeg gråter eller sover. Jeg har vært å finne ting veldig vanskelig i det siste, er det bare ser ut til å være noen ende på denne sykdommen. En av mine beste venner besøkte meg på tirsdag, og vi endte opp med å ha et argument fordi jeg var så irritabel og jeg helt "mistet det" og sparket ham. Jeg var så forferdet over mine handlinger. Jeg har aldri truffet noen i mitt liv (bortsett fra dumme skolegården kamper) og jeg mister aldri kontrollen. Mange år med undervisning har lært meg god selvkontroll og jeg mister aldri besinnelsen. Jeg kan få humørsyk og irritabel, men å miste besinnelsen er ikke noe jeg gjør, jeg er en rolig person som normalt. Helt ærlig er jeg forskrekket og ikke litt redd i denne siste vendingen, og det er ikke den første. Jeg skrek til min omsorgsperson et par uker siden. Han så veldig sjokkert og redd. Jeg kan ha mistet min gode venn over min oppførsel, og jeg er virkelig opprørt over det. Jeg vet ikke hvorfor dette skjer med meg. Personer med kroniske sykdommer synes å være glemt folk. Jeg føler meg hjelpeløs og alene i øyeblikket. Jeg har lenge forsøkt å få kledd i morgen, det er helt eksos meg som ødelegger dagen min og gjør meg dårlig varmebehandlet, men hvordan kan jeg få kledd da? Jeg kan ikke be min ledsager til å hjelpe meg, han kan være en nær venn, men han er ikke så tett !! Min mann har å stå opp tidlig for å gå på jobb, så jeg antar at han kunne hjelpe meg i morgen, men jeg bare har en tendens til å kle på seg hvis jeg skal ut et sted, og jeg vet ikke alltid om det kommer til å være tilfelle. Min omsorgsarbeider snakker om å bytte mitt soverom med biblioteket som er på midten gulvet. Det vil bety jeg ikke trenger å gå til øverste etasje for noe så vil spare meg minst en trapp. Jeg er også tenkt å fotografere håndverket rom som er i toppetasjen, så hvis jeg trenger noe derfra jeg kan peke på det området jeg vet det er i på bildet, og noen kan få det for meg. Jeg trenger virkelig å jobbe på strategier nå for å få av så jeg ikke får utmattet og dårlig varmebehandlet. Jeg ønsker ikke å behandle mine venner dårlig, det gjør jeg ikke. Jeg tror for første gang siden jeg ble syk vi virkelig nødt til å tenke på å tilpasse våre hjem med min sykdom i tankene. Jeg tror vi har alltid trodd jeg ville bli bedre snart, så det var ingen vits, men ting blir veldig vanskelig nå, og selv om jeg ikke har mistet håpet jeg vil få bedre vil det ikke bli snart ...
< .no>